Malene og Anniken der nede...: Campingliv i Byron Bay

Denne helgen tok vi turen til Byron Bay, det ultimate student-og-backpacker-stedet stedet som visstnok skulle være paradis for alle som liker sol, sommer og surf. Ja, tenkte vi, men innså fort at det kunne bli vanskelig med tanke på at vi er blakke herfra og til månen etter å ha tillagt oss visse lukseriøse og unødvendige vaner her i Brisbane... Tynn lommebok kombinert med eventyrlystenhet resulterte derfor i at jeg, Malene, Lotte og Annemarte satte oss på bussen til Byron med seriøse planer om å kjøpe et skrøpelig telt og campe på stranda. Første natta skaffet vi oss rom på et dorm grunnet vind og regn, men dagen etter gikk vi til innkjøp av et fresht blått og gult telt som skulle være vårt hjem resten av oppholdet. Det skulle vise seg å bli en spennende affere...

Denne natten skulle vi egentlig ut. Etter et heller trangt vors i det ene teltet, ble det klart at Malene følte seg litt uggen, og jeg ble hjemme i leiren med henne, mens de andre gikk ut på

by´n. Etter noen timer med snakking og musikk, la vi oss, og sovnet i vår roligste søvn til den raslende teltduken og brusende bølger. Lite visste vi om natten vi hadde i vente...

Det hele startet da vi våknet merkelige lyder som nærmet seg. Det var stamme-trommer ala innfødte kannibaler med menneskebein i nesa og tallerkner i ørene. De kom nærmere og nærmere, og vi merket at vi ble lettere anspent. Så begynte disse menneskene å skrike og rope, mens de trommet aggressivt på trommene sine, og ropte på et språk vi aldri før hadde hørt. De kom nærmere og nærmere, helt inntil teltet, og sirklet rundt det. Redde som vi var lå vi bare der, og rørte ikke en finger. Vi turte ikke se ut, vi turte ikke snakke eller røre oss. Det var mørkt, og vi var rett og livredde!! Passende nok hadde vi begge mobiler som truet med å skru seg av når som helst grunnet batterimangel. Etter langt over en halvtime med dødsangst, klarte vi endelig få tak i noen av de som var ute, og fikk formidlet vår bekymring. Vår historie klarte da bli til at det var voldtektsmenn på stranda som prøvde å ta oss, og hele fem (!!) av våre klassevenner kom spurtende med både adrenalinnivå og promillenivå over gjennomsnittet...

Aldri før har vi vært så glade for å se Jonas!!! Det hele endte med at de innfødte ble drevet vekk, og vi kom oss gjennom natta nesten uten varige mèn...

Ellers var Byron tidenes diggeste sted, og alle var enige om at de hadde hatt en fin tur. Her er noen bilder som oppsummerer...